Hvorfor Gud?

En av de største spørsmålene som har vært: et rop, et skrik! I mitt møte med lidelsens gåte. Jeg velger ikke å skrive dette fordi jeg føler meg så veldig belært i det liv jeg har levd så langt, det er et spørsmål jeg fortsatt strever med å forstå og jeg føler heller ikke jeg har rett eller kan belære noen av dere om dette. Heller kan jeg ikke skryte på meg at jeg har lidd mer enn andre, og har hele viten ovenfor denne tematikken. Jeg føler meg fortsatt liten i møte med dette krevende spørsmål. Likevel har Gud vist meg i krevende tider sitt velsignende ord. Takk han for sin store allmektige hånd som griper min hånd gang på gang. På grunn av han kan jeg derfor dele frimodig om hva Gud har vist meg i mitt liv, om dette store og krevende spørsmålet. Hvorfor Gud?

Det er så lite jeg forstår meg på Gud, men det i å hele tatt forstå meg på Gud har jeg gitt opp. Likevel er det så vanskelig å se Guds vilje i alt som skjer i livet mitt. Gang på gang, må Gud sette kjepper i livet mitt og i viljen min. For det er jo ganske fristende å be i Herrens bønn som han har lært oss å be, da vi kommer til den tredje bønn "la din vilje skje" så er det så fristende med den lille paratesen etterpå "men la litt av min vilje skje også." Kanskje akkurat akkurat derfor han må sette en stopper for "min vilje" slik at jeg kan erfare hans vilje i livet mitt?

Under 16 år med sykdom, (https://itro.no/ilivet/det-viktigste-er-a-bli-bevart-i-jesus/)

var det så fort gjort å legge til denne lille paratesen.

"la din vilje skje, men du kan gjerne gjøre meg frisk"

Etter helbredelse:

"la din vilje skje, men la meg slippe traumer, angst og depresjoner som arr etter en lang sykdomsperiode"

Eller som student:

"la din vilje skje, men la meg få god økonomi, gode karakterer, et vellykket liv."

Alt jeg trodde var Guds vilje var å gjøre meg frisk! Jeg klarte ikke å se at det var Guds vilje å la meg bære denne sykdommen. Jeg klarte ikke å se at sykdommen gjorde meg mer avhengig av han, skapte en nær relasjon til han, og jeg ble avhengig av han. Jeg var blind for det og jeg var blind for at den sykdommen bevarte meg som kristen. Etterpåklokskapen sier at det var Guds kjærlige vilje i denne lidelsen også. Han var til stede og han hørte mine rop og mine skrik, men svarte på en så mye mer kjærlig måte enn hva jeg ba om. Selv om jeg ikke såg det da. Takk Gud for at du brukte sykdommen til å bevare meg!

Selv om Gud har svart noen av mine bønner, så er det alltid noe nytt å be om, og noen ganger så gjør han det stikk motsatte av hva jeg ønsker. Han helbredet meg ikke da jeg ønsket det og da jeg tenkte det var best. Egoistiske meg, som trodde jeg viste bedre en Gud. "det måtte vel være best for alle, og meg å gjøre meg frisk"

En gjenkjennende tanke for de fleste kristne? Man tror så ofte man vet bedre enn Gud! Han som har frelst deg, kalt deg ved navn og sagt at du er hans! Han som kjenner deg inn og ut, og kjenner dybde og bredde av alt som skjer. Du tror du vet bedre enn Gud? Er det en som vet hva som er det beste for deg, så er det han! Dette gjenspeiler seg kraftig i det aller viktigste eksemplet og beviset i bibelen:

Det største og viktigste eksemplet er det å peke på frelsesverket. "Å Du kjære Golgata hvor jeg min hvile fant" -Åge Samuelsen. Hva skjedde der? Hvordan kan et lidelsens sted, gi oss hvile i Guds vilje?

Jo Jesus vår frelser selv ba så inderlig og smertelig

"la denne kalk gå meg forbi" Luk 22,42a

hans bønn var å be sin fader om en annen vei enn denne lidelses veg. 3 ganger ba han om nemlig dette. Han hadde en vilje og et ønske om å ikke oppleve denne lidelse. Hva så? Jo han la bort sin egen vilje og bøyde seg under sin Faders allmektige vilje

"Men ikke som jeg vil, men som du vil" Luk 22,42b

Da skjedde Guds vilje, og ikke Jesu vilje! Guds vilje til å frelse oss! Har Gud et stort og kjærlig ønske om å frelse oss, til å sende sin egen sønn, gjennom en så smertelig lidelse. Da burde vi alle bare kunne få hvile i at Gud er tvers gjennom god! OG alt som skjer med oss, er først og fremst hans vilje til å frelse oss, og bevare oss!

Som den kloke sjelesørger Christian Scriver sa:

"Enhver kristen har sitt kors. Ingen får en annens kors. Heller ikke blir noen glemt. Når noe tungt møter meg, skal jeg straks tenke: Dette er et kors som Gud har bestemt for meg. Skulle jeg ikke ville ta imot hva min Gud og far har gitt meg? Vær velkommen, mitt kjære kors! Kors og kristen hører sammen. Vår frelser har båret korset foran oss. Gjennom lidelser er han gått inn i herlighet. Følger vi etter ham, kan vi også være forvisset om at det etter kors og trengsler vil følge evig herlighet og salighet."

Enklere sagt en gjort, når lidelsene møter deg, men det er riktig! Velkommen kjære kors! Velkommen kjære lidelse! Om dette kors er tenkt for meg, til å føre meg et skritt nærmere himmelen så er det vel verdt det? For det er det store korset som frelste oss! Kanskje da våre små kors vi opplever her på jord, er med å peker på det store korset, og vi nok en gang erfarer at vi trenger å se hans kors som han bar for oss? Så etter alle disse tankene, så sitter jeg med fortsatt samme spørsmål "hvorfor Gud" men ikke denne gangen rettet mot meg selv og mitt liv, men mot vår Frelser

"Hvorfor Jesus?"

"Hvorfor var du villig til å gjennomgå slike smertelige lidelser?" Hvorfor var du villig til å ofre alt, og villig til å frelse oss?"

"Hvorfor sendte Gud sin egen sønn?"

Om det er et spørsmål man aldri kan ha kompetanse til å forstå her på jord. Så er det dette!

Hvorfor Gud?

Hvorfor sendte du din eneste sønn, BARE for å frelse lille meg?!

Hvorfor Gud?