Når Gud dypper Pennen

 Jeg har lenge vært opptatt av tematikken det ondes problem. Noe som jeg med engang kna understreke er et krevende tema og ikke minst sårbart. Man kan ikke komme med en fulstendig fasit over dette emne. For alle ser bare stykkevis av hva man selv har erfart og hva som står i bibelen. Derfor vil jeg til og begynne med å si at det som har vært til erfaring for meg trenger ikke å være samme erfaring du skal sitte igjen med. Mitt ønske er bare å dele det jeg har fått sett fra egen erfaring og ikke minst sett ifra Guds ord. Så da tar jeg meg frimodighet til å dele noe som jeg har jobbet med lenge. Jeg Ønsker å dele begynnelsen av et prosjekt jeg har jobbet med. En bok som skal være et svar på C.S. Lewis bok "Djevelen Dypper pennen". Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med C.S Lewis. Likevel har det vært en tanke lenge å skrive et svar på hans bok. I lys av hvordan Gud jobber med sine engler. Det er lite skrevet om hvordan tenker og handler. Likevel i samtale med andre med kristne og basert på egen erfaring på hvordan Gud har vært med i mitt liv. Så har jeg tatt utgangspunkt i det, men også hvordan vi kan se Gud tillate lidelser f eks i Jobs Bok. Så her er et lite utdrag fra boken jeg har jobbet med så langt. 

Kapittel 1

Kjære Elias!

Du ser min sønn lider sårt. Jeg hører hans skrik fra sitt innerste. Det smerter meg å se hans fuktige dråper renne fra hans øyne. Jeg lider med han Elias, jeg gjør det! Du kjenner meg, jeg gjør ikke noe forskjell på mine barn. De er like mye elsket alle sammen. Det å se mitt barn lide stikker som en spiker i mitt Agape fylte hjerte. Vi har fulgt ham siden fødselen av. Vår fiende har fulgt godt med ham, og jobbet hardt for å få ham i sine klør.  Vi må bruke den sykdom og den smerte som er påført ham til vår fordel. Slik vi gjør med flere av mine barn. Ja, du vet mine veger er uransakelige Elias. Det må dessverre min sønn også erfare. Tro meg, Elias. Vi kan bruke det til hans eget beste. For det er ikke av hjertet jeg plager eller bedrøver ham.  Det understrekte Salomo i sin klagesang.

 Om han bare kunne ane, hvor mye det smerter meg å se ham slik. For hans klagerop til meg er som mine Israels barn fra gammel tid av. Du kjenner jo hele historikken like godt som meg Elias. Selv om det smerter meg å se ham gråte, klage og rope i sin nød. Så er mitt frelses hjerte så glad. Det hopper av frydesang. Forsåt meg rett, det er ikke smerten som gjør meg glad. Det som fryder min sjel er tanken på hva han har i vente. Kunne han bare se et lite lysglimt fra mitt frelses hjerte skinne inn i hans harde sten hjerte. Kunne  han bare sense kjærligheten i min lidelses samtykke. Det er jo ikke ved hat eller ondskap, men av ren kjærlighet Elias! Agape kjærligheten. Denne kjærligheten vil drive han nærmere inn til min favn. Jeg vil dra ham, lokke ham ut fra alt ondt. Jeg vil forme, elske, og velsigne. Du ser jo at etter ti år med lungelidelsen, har han enda ikke mistet troen. Tvert imot, er det troen som er det eneste han kan klamre seg fast til.

Å hvilken sorg det er å se at han mister så mye av barndommen i dette jeg må gjøre. Er det nødvendig?  Må jeg spørre meg selv. Jeg ser hans øyne skue sine venner leke ute i det fri. Løpe, leke som barn flest. Min sønn derimot ligger som et dovendyr i sin sykeseng. Uten krefter til å løpe og leke. Den kraften jeg ikke har tatt ifra ham, er hans hender. De ser du er sterke og desperate Elias. Det former et jordskjelv av nødsrop hver gang de foldes sammen. Det er få ord nevnt. Likevel lyder det som et stort Gloria i min himmelske borg når han hvisker eller nevner mitt navn. Selv om det kan til tider være lyd dynamikken av en stille bris fra hans stemme. Så skaper det store brister og sprekker i mitt faderhjerte.  Jeg ser hans store nød. Hvert eneste rop, hver eneste tanke skaper rifter på innsiden. Jeg må da gripe inn. Hans gjentagende klager er hovedtittelen «glemt», «forlatt», «hatet». Andre ganger kan det forme et stort «hvorfor?»

Gutten glemmer vilken Gud han tror på. Som de fleste av mine barn gjør. Det ligger jo i deres natur fra begynnelsen av.  Min sønn er godt kjent med lovens ord og skriften i den gamle tid, før min sønns annkomst. Mitt Israel blir ofte sett på som svært naive, da de gang etter gang sviktet min trofasthet. Mitt nåtids troende folk er intet unntak.  De alle har det samme til felles Elias, de strever med det første bud. I dette ligger også tilliten til meg. Det har blitt en avgud å stole på alt annet enn meg. Penger, makt, leger, mennesker, venner og familie, myndigheter osv.  Min fiende jobber hardt for å fremme dette som tillitsvekkende. Min sønn som lider her, strever med tillit til meg. Han stoler ikke på at jeg ønsker det beste for ham. Å sukk! Likevel Elias, hvilken smerte det er for ham.  Jeg makter ikke å se på en slik lidelse. Det er jo ikke bare de fysiske påkjenningene, men de psykiske det medfører også. Jeg må spørre meg selv igjen «Er det nødvendig?» Det er en kamp i mitt indre. Det kan gå begge veier, han kan slippe taket på meg. Hans lille tillit til min kjærlighet kan drive han nærmere vår fiende. Det er akkurat det Satan vil, her brukes det alle virkemidler. Depresjoner, smerter, dras vekk i fra kirken, sinns forstyrrelser, stress, uro osv. Konstant gjør ham de rastløse med TV, musikk, og mobil.  Ja, du ser jo alt med dine egne øyne. Den frafalne engel vil virkelig gjøre alt han kan for at jeg ikke skal få beholde sønnen min i mine frelses armer. 

Hva kan vi gjøre? Spør du. Det er nok ikke det svaret verken du, eller min sønn ønsker. For de fleste vil dette bli sett på som ignoranse, men tro meg. Du kjenner meg Elias. Jeg ignorer han ikke! Jeg hører ham inn til det dypeste av min sjel. Jeg gjør det. Jeg kan ikke helbrede ham, ikke nå. Det er ikke det svar ham ønsker. Det ser kanskje følelsesløst fra hans perspektiv, men det er stikk motsatt. Det er en kjærlighets erklæring som er høyst nødvendig. Om jeg hadde grepet inn, men mine evner. Hadde min fiende vunnet hans hjerte med engang. Tro meg, jeg vet hvordan det hadde endt. Derfor Elias må du gi ham dagilig påminnelse om min kjærlighet. Det blir ingen enkel oppgave. Husk den ondes plan. Ikke glem hans tilstedeværelse i ditt arbeid. Her må du bruker alle virkemidler, ikke bare mitt ord. Salmeboken og Kristen litteratur kan virke like sterkt i hans hjerte. Jeg har vært med ham, siden oppveksten av. Hans foreldre har lært ham dype sang skatter. Bruk det Elias, bruk det! Det er lite som trøster ham like mye som denne rike skatten. Satan drar nok lysten vekk ifra den hellige skrift. Han klarer ikke å gjøre det med musikk og rikt innhold som er hentet rett ut i fra mine ord. Kanskje fienden ikke klarer å se det skjulte budskap i disse sangene? Musikk som er menneskeskapt, er noe av det sterkeste vi kan bruke til å vinne hans hjerte. Han har jo den så kjær. Det finnes ikke en fasitt på vinne et menneskes hjerte, vi må se hva de trenger. I min sønns liv så er det nøyaktig dette sterke virkemiddel vi må benytte. Så må vi prøve like mye å minne ham på bønn, og gi ham rikelig med velsignelser i denne prøvelses tid. Send ham gode mennesker som jeg har velsignet tidligere. La foreldrene fortsette det gode arbeid de gjør. Det er sterk kjærlighet i dem, på tross av den smerte de påkjenner. Jeg nekter å gi dem opp Elias! Ikke mine barn, det makter jeg ikke. Selv om han skulle ønske å gå fra meg, så nekter jeg å gå fra ham. På tross av hans utroskap mot meg, og lite tillit til meg. Det har min himmelske sønn gjort opp for, og det gleder meg svært for hans offer. Å hvilken glede Elias, ikke sant?